Når du lukker øynene, faller verden bort i en stille, kald gryning der bare hviskene fra rommets dyp gjenstår. Den myke, hviskende stemmen og den fjerne auroraen skaper et rom for ettertanke, som om du står alene på et frossent fjell ved Trondheimsfjorden før solen står opp. Melankolien er ikke tung, men ren og klar — et pusterom for sjelen etter en lang dag. Lyden av dyp vind gjennom vintertrær forankrer deg i noe ekte, mens den hviskende stemmen minner deg på at du ikke er alene i stillheten.