Når du lukker øynene, fylles rommet mellom pust og stille himmel av noe uten navn — slik en norsk morgen kan kjennes uten å være solskinn. Den dype synthpadden synker ned i bevisstheten din som en varm strøm og lar tankene flyte inn i roen, mens panfløyten trekker deg med i en hypnotisk sirkel av luft og lyd. Vindskjellene svasker svakt i det fjerneste, og for et øyeblikk er det bare dette: pusten, rommet og måten verden slutter å forsvinne inni deg på.